Folk flest kommer på museum for å se på ting, oppleve sensasjoner og mimre. Montering og lys skaper «auraen» til tingen og gir læring, opplevelser og oppmerksomhet. Utstillingene må svare på det spesielt barna spør om på museum: hva er det for noe? Gjenstandene er opplevelsen. Bok på vegg er fordypning.
Lista under var et godt redskap for samtaler og vurderinger da vi utviklet basisutstillinga på Ivar Aasen-Tunet.
Avklarende montering: Gjennom en enkel montering kan en kompleks fortelling bli sammenfattet i en gjenstands forklarende bilde. Slike monteringer er viktig tidlig i utstillinger og kan forklare sammenhenger som man så kan utforske videre. Her kommer gjenstandene sin evne til å «fortelle mer enn tusen ord» inn.
Pedagogisk montering: En montering kan vise mekanikken i noe komplekst. Gjenstander kan gjøres visuelt tilgjengelige på samme måte som når man fjerner dekselet fra en vekkerklokke. Monteringen kan også demonstrere eller gjøre tydelig gjenstandens funksjon. Monteren kan for eksempel være «jorda» som en ard skjærer gjennom.
Representerende montering: Hesten som ikke er der til å henge salen på, kan bli representert ved salens høyde over bakken.
Systematiserende montering: Blir brukt som ordnende prinsipp for grupper av homogene gjenstander, ofte i samme monter. Ved å stille beslektede gjenstander sammen og opprette et grunnlag for sammenligning, får gjenstanden større status. Et frimerke vil for eksempel framstå mer attraktivt i et velordnet album, enn i bunnen av en skoeske. Alene kan elementet bli uten verdi, som tegn revet ut av kontekst - bare egnet til forvirring.
Hedrende montering: Gjøre synlig og hedre eventuelle bortglemte ting og deres brukere. Når Vincent van Gogh malte for eksempel et par tresko. Gjennom maleriet fikk disse anonyme gjenstandene evnen til å fortelle noe.
Ladet montering: «Den ladede montering» sikter mot å skape fabulering omkring gjenstanden, uten å dirigere den i en bestemt retning. Dette kan gjøres ved å lage et stort nummer av for eksempel en fysisk liten gjenstand eller ved å gi den en isolert og særpreget montering. Hovedforskjellen fra «avklarende montering» er at denne blir brukt til å konstatere et faktum.
Ukonvensjonell montering: Ved å stille gjenstandene i en «absurd posisjon», i dramatisk kontrast til de andre og mer konvensjonelt monterte tingene i utstillinga, manipuleres synsinntrykkene. Observatøren ser noe han alltid har sett, men ikke egentlig har lagt merke til. Et eksempel er å montere noe opp ned.
Estetiserende montering: Ragnar Pedersen hevder: «Sverre Fehn var veldig opptatt av at utstillingene ikke skulle være vakre, men tvertom aggressive. En utstilling er dårlig hvis publikum bare glir forbi, uten å provoseres. Aggressjon er det som i utgangspunktet skaper, da begynner gjenstanden å arbeide med deg; da kommer du i en dialog.»
Lista er forankret med arkitekt Sverre Fehn og hans team. Teoriene er systematisert av Egede-Nissen, 1995 Sverre Fehns utstillingsarkitektur, hovedoppgave, UIO
Sverre Fehn er Norges mest anerkjente arkitekt, nasjonalt og internasjonalt. Han
var professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo fra 1971 til 1994. Museumsutstillingene
på Domkirkeodden, Ivar Aasen-tunet og Norsk Bremuseum regnes som noen av
hovedverkene. Sverre Fehn sin arkitektur er inspirerende. Utstillingene
hans har vært diskutert både i forhold til hvordan de museumsfaglig løser
oppgaven, og hvordan nye løsninger tar hensyn til den eksisterende
bygningsmassen. Kilde: https://snl.no/Sverre_Fehn
Utforming og dramaturgi på Ivar Aasen-tunet var et samarbeid mellom komitéen, arkitektene Sverre Fehn og Henrik Hille, museolog John Aage Gjestrum, grafisk designer Aina Griffin og utstillingsprodusent Inger Christine Årstad. Sammen jobbet vi fram utvalget av gjenstander, utforming av montere, media, tekster og overskrifter. Bruk lenka for å lese direktør Ottar Grepstad sin artikkel om arbeidet.